Oppmuntring

Små vers, dikt, gode ord og tanker til ettertanke, oppmuntring i hverdagen.....

tirsdag 6. oktober 2015

Engel for en 10'er.

Tre ganger kalte han meg :engel, den eldre mannen som stod i inngangen på sykehuset.
Han kom på krykker med ei halvstor veske hengende på håndtaket på den ene krykka. Det var et slitent ansikt, og en tungpustet person som så på meg.
Jeg var på vei til bilen og skulle hjem,etter et sykebesøk.

Jeg spurte om jeg kunne hjelpe med noe, og han pekte på rullestolen som stod på andre sida av glassdøra: kan du hente sånn en til meg??
Selvfølgelig kunne jeg hjelpe !! Måtte bare ut i bilen å hente 10kr  for å "leie" rullestolen.

Da mannen fikk satt seg ned og jeg tok veska for han, sa han : du er en engel.
Han var på vei til pasienthotellet, i fjerde etasje, men han visste ikke hvordan han skulle komme dit. 
Taxisjåføren hadde stoppet ved hovedinngangen og bare satt han av der.

Vi kom oss bort til informasjonen, og ei "overhyggelig" dame lente seg over disken og lurte på om ikke den eldre mannen bare kunne trille seg selv videre i ditt og datt retning hun pekte ??
"NEI sa jeg, han kan ikke det, noen må hjelpe, ellers skal jeg gjøre det"

"Jammen det er jo bare å.........bla bla..." NEI " sa jeg enda en gang. Dama bak skranken så stygt på meg, så ser hun ned på mannen og spør om hun skal få en pleier til å hente han?

Jo takk, det ville han svært gjerne, og slik ble det!

Jeg trillet mannen litt bort fra informasjonsdisken, og spurte om han ville ha hjelp til å komme over på en annen stol?? 
(Jeg tenkte å kjøre rullestolen på plass og låse den til veggen igjen, og få tilbake 10'eren min)
Nei, nei, han ville bare sitte slik å vente, å han var så takknemlig for hjelpen jeg hadde gitt ham ;) 

Da jeg klappet han på skulderen og ønsket han lykke til, tok han hånden min og så opp på meg, med slitent blikk, :" Du er en engel, du er en engel" 
Øynene hans ble blanke, og jeg trykket hånden hans, snudde meg bort og gikk ut til bilen min.

Mange tanker surret i hodet mitt. Hvem denne mannen var?  Om han ikke hadde familie eller bekjente

som kunne  hjulpet ham? 
Men den gode følelsen jeg kjente på for å ha vært til hjelp for et medmenneske, var mer verdt en 10'eren min som ble igjen på sykehuset !!!

Anne Lise

lørdag 27. september 2014

Et hjerte- to deler..


Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg kan formidle dette som idag skrives.
Det handler om en av mine kjæreste skatter- en fungsjonshemmet sønn.
Til dere som kjenner meg og har lest mine blogger, vet at jeg har to 
flotte gutter -adoptert fra Korea. De er det kjæreste jeg har.

Men som tida går og normalt sett barna vokser og blir "store"
skjer ikke det med min eldste. Joda han er en høy, flott ung mann å se på,
men kognitivt er han bare et barn- og vil alltid være det.
og det er dette som gjør så vondt inni meg, til tider nesten uutholdelig..

Jeg er splittet i to.

Den ene delen av meg er så stolt og glad for alt han"klarer" å få til.
Han er en superhelt for meg. Jeg ser opp til han som stadig snubler, faller, går med blodige knær og albuer HELE sommeren, fordi han han er synshemmet, har CP, epilepsi og ei 
lang liste med "diagnoser"

Men han smiler, og er blid, og så stolt av seg selv, når han klarer å reise seg opp å gå videre.
(her snakker vi ikke om "baksida" når inventar blir kasta i veggen i frustrasjon, spytting "angrep" og 
verbale utbrudd som kan skremme hva og hvem som helst i senk..)

Den andre delen av meg som stadig er i sorg.
En sorg som vokser og blir større i takt med  gutten,
Han er en ivrig tilhenger av Sabeltann, Brannmann Sam, Byggmester Bob o.l.
og en lørdag var vi på Åpen Brannstasjon - noe som var bare så stort for han.

Men følelsene inni meg som mamma, var fryktelige- jeg hadde mest lyst til å gråte.
Det var så fint å se på ham som gikk rundt å beundret alt brannutstyr, biler, hjelmer, vannslanger og div,men så utrolig sårt med alle "blikk" fra uvitende voksne,som sikkert ikke skjønte
hva en så stor gutt gjorde blandt 3-4-5-6 åringer.

Heldigvis er de aller fleste hyggelige, og vi traff en familie med 4 små, som kjenner oss,
og min store gutt fikk være med dem rundt. Han fikk trille vogna til de små, og var bare 
mega fornøyd.
"Det er bare koselig at han er med oss" sa pappaen.

Jeg trakk meg litt tilbake og satt meg ned på en benk, kjempet for å holde tårene tilbake,
og takket i mitt stille sinn for det facinerende, mangfoldige, storslåtte,vanskelige og sårbare,-
men også det vemodig vakre
LIVET...






onsdag 19. mars 2014

Siv's lille boble..: Når livet ikke blir som planlagt..

Jeg er tante til Siv Irene som har skrevet dette flotte innlegget på sin blogg. Det gir iallfall meg noe å tenke på, og reflektere over.    Hun er ei fantastisk jente, og tenk om vi alle i vår hektiske hverdag, kunne lære oss å sette mer pris på det vi har, uten å ha store forventninger til framtida

Livet er Her og Nå.





                                                                                                                                                                     Siv's lille boble..: Når livet ikke blir som planlagt..: Om en uke har jeg bursdag. Jeg blir 23 år. Det føles veldig rart. Jeg har ikke oppnådd noe av det jeg hadde håpet på i en alder av 23 år. Je...

http://bloggingforbread.blogspot.com/2008/02/add-signature-to-your-blogger-post.html

fredag 31. januar 2014

Ørnens styrke.


De fleste vet sikkert at ørnen er et symbol på
styrke.
Det kanskje ikke alle er klar over , er at når 
ørnen får tak i sitt bytte, er den villig til å gå i døden 
for å ikke gi slipp på det den har fanget.
For en havørn kan det medføre drukning.

Et banner jeg engang fikk se,symboliserte
akkurat dette.
Ørna hadde satt klørne i et altfor tungt bytt, og var 
på vei til å gi opp sitt eget liv.

På den tida følte jeg meg akkurat som ørnen.
Jeg strevde så for å "holde alt" over vannskorpa.
Mange trøblete ting personlig , og i tillegg tok jeg 
byrder for viktige mennesker i livet mitt, og gjorde dem til "mine"
Kropp og sinn var så utslitt, at jeg så ingen utvei.

Det var da jeg fikk se dette banneret - som gjorde så
sterkt inntrykk på meg.
Ørna slapp byttet og kunne seile opp, høyt, til 
stjernehimmelen, og bare være fri.

Sånn er det vi er skapt for å være- fri-
Uansett hvordan stormer og vanskeligheter vi befinner oss i,
kan vi strekke ut vingene og kjenne at motstrømmen
skal løfte oss opp, og slippe taket på alt det
tunge vi bærer på.
Men vi må være villige til å gi slipp, la Gud ta ansvar.
Og det er jo ikke lett, når en gang på gang føler 
seg sviktet, tør vi å stole på at han tar ansvar for
angsten, frykten, smertene, sykdommer og 
urettferdighet?



Those who hope in the Lord
receive new strength,
and soar on wings
like eagles.








tirsdag 21. januar 2014

Be still, my soul



Etter langt fraver på bloggen, vil jeg bare dele denne sangen.
Mange hendelser som skjer i livet vårt, gjør at det er vanskelig
"å henge med"
- jeg har opplevd mange rare, og absurde ting de siste måneder.

Det er vonde ting som jeg ikke klarer å dele her enda, men da det stormet som 
verst, sa yngste sønn :
(etter at jeg hadde strekt hendene mine opp og i fortvilelse gråtkvalt sa :"Dette klarer jeg ikke")

"Mamma , du får det, for du er sterk nok til å klare det"

Hvilken tillit han hadde/ har til meg- , jeg som er bare mamma,

Etter som tiden går, leges jo som sagt "alle sår"
Kan ikke si meg helt enig i det, men når tiden går, får vi også bearbeide det som er vondt.
Når jeg kan sette på god musikk og ha Ronja, min nydelige valp på fanget,
og lukke øynene, da kjenner jeg på fred og ro.