Oppmuntring

Små vers, dikt, gode ord og tanker til ettertanke, oppmuntring i hverdagen.....

lørdag 27. september 2014

Et hjerte- to deler..


Jeg har lenge tenkt på hvordan jeg kan formidle dette som idag skrives.
Det handler om en av mine kjæreste skatter- en fungsjonshemmet sønn.
Til dere som kjenner meg og har lest mine blogger, vet at jeg har to 
flotte gutter -adoptert fra Korea. De er det kjæreste jeg har.

Men som tida går og normalt sett barna vokser og blir "store"
skjer ikke det med min eldste. Joda han er en høy, flott ung mann å se på,
men kognitivt er han bare et barn- og vil alltid være det.
og det er dette som gjør så vondt inni meg, til tider nesten uutholdelig..

Jeg er splittet i to.

Den ene delen av meg er så stolt og glad for alt han"klarer" å få til.
Han er en superhelt for meg. Jeg ser opp til han som stadig snubler, faller, går med blodige knær og albuer HELE sommeren, fordi han han er synshemmet, har CP, epilepsi og ei 
lang liste med "diagnoser"

Men han smiler, og er blid, og så stolt av seg selv, når han klarer å reise seg opp å gå videre.
(her snakker vi ikke om "baksida" når inventar blir kasta i veggen i frustrasjon, spytting "angrep" og 
verbale utbrudd som kan skremme hva og hvem som helst i senk..)

Den andre delen av meg som stadig er i sorg.
En sorg som vokser og blir større i takt med  gutten,
Han er en ivrig tilhenger av Sabeltann, Brannmann Sam, Byggmester Bob o.l.
og en lørdag var vi på Åpen Brannstasjon - noe som var bare så stort for han.

Men følelsene inni meg som mamma, var fryktelige- jeg hadde mest lyst til å gråte.
Det var så fint å se på ham som gikk rundt å beundret alt brannutstyr, biler, hjelmer, vannslanger og div,men så utrolig sårt med alle "blikk" fra uvitende voksne,som sikkert ikke skjønte
hva en så stor gutt gjorde blandt 3-4-5-6 åringer.

Heldigvis er de aller fleste hyggelige, og vi traff en familie med 4 små, som kjenner oss,
og min store gutt fikk være med dem rundt. Han fikk trille vogna til de små, og var bare 
mega fornøyd.
"Det er bare koselig at han er med oss" sa pappaen.

Jeg trakk meg litt tilbake og satt meg ned på en benk, kjempet for å holde tårene tilbake,
og takket i mitt stille sinn for det facinerende, mangfoldige, storslåtte,vanskelige og sårbare,-
men også det vemodig vakre
LIVET...